Home

Indias tiår ?

 Indias strategiske betydning på den internasjonale arena har økt dramatisk den siste tiden, og fjoråret var svært vellykket for landets utenrikspolitikk. Hos mange land vinner India gehør for sitt krav om fast medlemskap i FNs sikkerhetsråd.

Den 26. januar 1950, ble den indiske republikken proklamert. I dag gjør India seg stadig mer gjeldende internasjonalt, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Landet kan bli en sentral aktør i årene som kommer, skriver Torkel Brekke, forsker ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo.

Russland og USA betrakter India som en helt sentral strategisk medspiller i Asia. Også landets økonomiske betydning har økt, til tross for visse forsinkelser i en økonomisk reformprosess som startet i 1991. Hvis trenden fortsetter, vil neste tiår bli Indias tiår, både politisk og økonomisk. Norske politikere og næringslivsledere bør ta konsekvensen av utviklingen - det er på tide å styrke det økonomiske samarbeidet og støtte Indias krav om fast plass i Sikkerhetsrådet.

Under den kalde krigen var India ikke høyt oppe på den strategiske prioriteringslisten til stormaktene. Etter 1990 har dette forandret seg, og Indias forhold til Russland og USA passer nå godt i det klassiske indiske statsvitenskapelige skjemaet.

En sentral tanke i klassisk indisk strategisk tenkning fra de første århundrer e.Kr., er at en stat og en statsledelse må se seg selv i midten av en sirkel, hvor alle andre stater ligger i konsentriske sirkler rundt. Statene i den innerste sirkelen er pr. definisjon fiender, fordi de ligger nær og utgjør en militær trussel, mens statene i den neste sirkelen er venner fordi de er fiendens fiender.

India og Russland ligger geografisk langt fra hverandre. Mellom de to statene, i Afghanistan og i de nye republikkene i Sentral-Asia og i Kaukasus, har det imidlertid vokst frem det som oppfattes som en felles trussel, politisk islam. For India har trusselen fra Pakistan vært dominerende helt siden uavhengigheten i 1947, mens både det tidligere Sovjetunionen og nå Russland har oppfattet politisk islam som en reell og potensielt alvorlig trussel i Sentral-Asia. Det som er nytt, er at Russland og India opplever en felles trussel, som de må samarbeide om å nøytralisere.

Russland og India har inngått et strategisk samarbeid hvor internasjonal terrorisme, religiøs ekstremisme og narkotikahandel er sentrale temaer. Russlands verste mareritt vil være at Taliban oppnår full kontroll i Afghanistan, og at dette fører til en videre spredning av fundamentalistisk islam og væpnede konflikter i allerede ustabile sentralasiatiske republikker som Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan.

På den militærteknologiske siden er samarbeidet mellom Russland og India også nært. India har i 2000 ferdigstilt en avtale med Russland om kjøp av forsvarsmateriell, blant annet rundt 150 kampfly, over 300 tunge stridsvogner og det tidligere sovjetiske hangarskipet "Admiral Gorsjkov".

Russland og India er blitt strategiske samarbeidspartnere fordi de oppfatter at de har en felles fiende i Asia, og hvis vi ser på forholdet mellom India og USA, passer den klassiske tanken om fiendens fiende like godt. USA ser på Kina som den største fremtidige utfordringen i Asia, og Kina har også i flere tiår vært den store sikkerhetspolitiske utfordringen til India ved siden av Pakistan.

I amerikansk strategisk tenkning er det derfor nærliggende å bygge et solid forhold til India som en motvekt mot Kinas mulige fremtidige hegemoni i Asia, mens for India passer det like godt å spille på lag med USA for å nøytralisere rivalen i nord. Fra et indisk perspektiv fremstår altså USA som en strategisk samarbeidspartner fordi landet er Kinas fiende.

Kinesiske analytikere har på sin side konkludert med at 2000 var året da India etablerte seg som en virkelig stormakt i internasjonalt diplomati, og det er liten tvil om at kineserne ser på Indias varme forhold til både USA og Russland med en viss bekymring.

Det var på ingen måte gitt for et par år siden at forholdet mellom USA og India skulle bli så vennskapelig. USA kritiserte India i begynnelsen av 1990-tallet for at landet nektet å undertegne avtaler om kjernefysisk nedrustning, og forholdet mellom India og USA gjennomgikk en plutselig forverring da India foretok sine kjernefysiske prøvesprengninger i Rajasthans ørken i mai 1998.

Etter prøvesprengningene i 1998 reagerte verden med en harme som nesten kunne måle seg med hurraropene til indiske nasjonalister. Amerikanerne reagerte ikke bare på at India hadde foretatt prøvesprengninger uten å varsle resten av verden, men også på at amerikansk etterretning ikke hadde gjennomskuet de indiske planene. USA var tatt på sengen, og CIA fikk gjennomgå i amerikanske medier. I den første tiden etter prøvesprengningene var hele verden samlet i sin kritikk av India, og USA førte an i angrepene.

Ganske snart avtok imidlertid kritikken. Clinton besøkte India i mars 2000, som første amerikanske president siden Carter i 1978. Da den indiske statsminister Atal Behari Vajpayee besøkte Washington i september 2000, snakket han om de to landene som naturlige allierte og takket Clinton for å ha "gjenoppdaget" India. Clinton kvitterte med å fastslå at man nå hadde bygget det sterkeste og mest moderne partnerskap mellom India og USA noensinne.

I slutten av oktober feiret indere over hele verden festivalen Diwali, og som første amerikanske president brukte Clinton denne anledningen til å gratulere den indiske befolkningen i USA og takke dem for deres bidrag til nasjonen på en rekke områder.

De fleste av verdens statsledere og kommentatorer har ment at Indias prøvesprengninger ville ha meget negative konsekvenser for Indias internasjonale anseelse. Faktum er imidlertid at India ser ut til å ha gjort en aldri så liten genistrek ved å markere seg som Asias nye atommakt ved inngangen til et nytt århundre.

Når det gjelder økonomien, er India i ferd med å styrke sin globale posisjon også her. I de fleste land blir det stadig tydeligere at India er en viktig kilde til kompetanse i den globale høyteknologiske industrien, og da statsminister Vajpayee besøkte Washington i 2000, påpekte Clinton at over 750 av teknologiselskapene i Silicon Valley ledes av indere.

I 1991 foretok India en grunnleggende omstrukturering av sin økonomi. Siden 50-tallet hadde landet hatt en sentralisert planøkonomi, som blant annet bygget opp tung industri og reduserte landets enorme fattigdom og forebygget sultkatastrofer, men som samtidig isolerte landet fra internasjonal økonomi og førte til at India tapte terreng globalt. Den nye indiske økonomien skulle ha som mål å reformere finanssektoren, redusere det offentliges rolle, og la privat sektor få ta en langt større del i landets utvikling.

Reformene fra begynnelsen av 90-tallet la mye av det strukturelle grunnlaget for økonomisk vekst, og på midten av 90-tallet opplevde India svært rask oppgang og en eksplosjon i utenlandske investeringer.

Hvis India makter å møte de videre utfordringene i utvikling av infrastruktur, forbedring av krafttilførsel til industrien, samt forvaltning av sine enorme menneskelige ressurser ved sykdomsbekjempelse og utdannelse, vil grunnlaget for videre økonomisk vekst i neste tiår være til stede. Mye av den videre utvikling vil foregå i Indias delstater, som i mange tilfeller er større enn de største europeiske landene, og har særegne kulturer og tradisjoner.

Hvilke konsekvenser får Indias raskt økende strategiske, politiske og økonomiske betydning for Norge?

India har i stor grad vært fraværende i norsk offentlig debatt og i politisk og økonomisk tenkning, så vel som i norsk forskning, og det er derfor ikke overraskende at noen av de viktigste norske initiativene overfor India er kommet fra næringslivet. Det norske næringslivet ser at India byr på store muligheter for samhandel på en rekke områder. Norge vil i løpet av de neste tiårene måtte importere arbeidskraft av rene demografiske årsaker, i likhet med de fleste europeiske land. Det blir en utfordring for Norge å tiltrekke seg høyt utdannede mennesker fra blant annet India.

I 1993 lanserte regjeringen Asia-planen, som skulle være et dokument for utformingen av en helhetlig strategi for den norske tilnærmingen til Asia, spesielt på det næringspolitiske området. Asia-planens mål var å integrere tre søyler - politisk dialog, handel og økonomisk samarbeid, kultur og informasjon, for å få til et slagkraftig "Team Norway" i Asia.

Daværende politiske rådgiver i Utenriksdepartementet, Hallgeir Utne Hatlevik, holdt 3. september 1996 foredraget "India som satsingsområde for norsk Asia-strategi" for næringslivet i Møre og Romsdal. Han sa blant annet: "Da regjeringens Asia-plan ble utformet fra 1993, var det først og fremst vekstøkonomiene i Øst-Asia som vi hadde i tankene. Norsk næringsliv fattet imidlertid en økende interesse for India, slik at vi har lagt India under Asia-planen".

India falt altså utenfor synsfeltet til norske utenrikspolitiske planleggere, og det var opp til næringslivet å minne det politiske Norge om landets betydning.

Norge trenger en India-strategi både for politikk og næringsliv. Norge støtter Tysklands og Japans krav om fast medlemskap i Sikkerhetsrådet, men har ikke tatt stilling for eller imot indiske krav om det samme, selv om Norge på generelt grunnlag støtter en utvidelse av antall medlemmer i Sikkerhetsrådet. India er verdens største demokrati. Landet er en de facto atommakt, og medlemskap vil være en måte å ansvarliggjøre landet på som regional stormakt, selv om slikt medlemskap ikke nødvendigvis innebærer utenrikspolitisk samarbeidsvilje eller sikkerhetspolitisk tilbakeholdenhet.

Top/startside